Nordiske observasjonsstudier om 12-trinnsbehandling
Nordiske observasjonsstudier om 12-trinnsbehandling
John-Kåre Vederhus (Ph.D.), Avd. for rus- og avhengighetsbehandling (ARA), Sørlandet Sykehus
Observasjonsstudier har tradisjonelt vært rangert lavere enn kontrollerte studier. I slike studier kan man ikke fastslå at det er intervensjonen som har ført til det resultatet som rapporteres, behandling er bare en av flere faktorene som fører til endring (1). Likevel er observasjonsstudier viktige. Man følger en kohort av pasienter og spør hvordan det går med dem etter en viss tid. Studiene kan derfor gi en formening om behandlingen synes å være nyttig for pasientene og om de får redusert symptomtrykk eller remisjon. Slike studier kan og oppfattes som en evaluering og kan være nyttige for å gi medarbeidere tilbakemelding på at “det nytter”, de kan gi pasienter en mulighet til å tilbakemelding på behandlingstilbudet og om det er behov for endringer og de kan si noe til eksterne parter om behandlingsstedet bidrar positivt med sitt samfunnsoppdrag; å behandle pasienter (2). Ideelt sett burde alle behandlingssteder innen rus- og psykisk helse feltet gjennomføre slike studier. Mange måler hvordan pasienter har det når de kommer til et behandlingssted, men få spør pasienter hvordan det går etter behandlingen. Et av kjennetegnene ved 12-trinns institusjoner har vært at de er opptatt av om behandlingen fører til bedring hos pasientene (3). Flere uavhengige forskere har og vært interessert i å gjøre oppfølgingsstudier (4,5).
Denne artikkelen beskriver kort de nordiske observasjonsstudiene som finnes om 12-trinnsbehandling. Den bygger på forfatterens kjennskap til feltet og ikke på et systematisk søk.
Metodisk er det viktig å være klar over at hvis en skal sammenligne funn i forskjellige observasjonsstudier kan en ikke bare se på andelen som har forbedring av de man fikk tak i. Man må og tenke på om det er forskjellige svarprosenter i studiene. Alternativt kan man bruke behandlingsintensjonsanalyse (BIA). Det vil si at en måler prosenter av de som begynte i en behandling og ikke av de som svarte. Dette er den mest konservative måten å måle på og betyr at man i utgangspunktet antar at de man ikke får svar fra går det dårlig/dårligere med enn de man fikk svar fra. Hvis man bare regner av de som har svart og har en lav svarprosent er det selvsagt lettere å få et godt resultat.
To norske studier finnes. En studie fra Nord-Trøndelag ble publisert i Tidsskriftet allerede i 1995 (5). Dette fylket hadde ingen egne behandlingsinstitusjoner og sendte pasienter med alkoholavhengighet (N=166) til fire forskjellige behandlingssteder, der tre (en stor [Vangseter] og to små [Sigma Larkollen og Valdresklinikken]) drev etter 12-trinnsmodellen og en etter tradisjonelle metoder (Lade Behandlingssenter). Studien ble gjennomført av forskere uten tilknytning til institusjonene, brukte personlige intervju med høy deltagelse ved oppføling (80 %) og hadde over 2 års oppfølgingstid! Det var overraskende positive resultater totalt sett og det var bedre resultat på de to små 12-trinns klinikkene; 70 % av pasientene hadde vært totalt avholdende fra alkohol ved Sigma Larkollen og Valdresklinikken, mens det var 40 % og 30 % som var det ved henholdsvis Vangseter og Lade. Det var ikke gjort randomisering, men det var ingen skjevhet i utvalgene. Forfatterne mente at det kunne være miljøet ved de små 12-trinnsinstitusjonene, samt behandlingsinnholdet som førte til forskjellen. I tillegg ble den bevisste bruken av Anonyme Alkoholikere (AA) som et ettervern lagt merke til, deltagelse i slikt “ettervern” var en prediktor for et positivt utfall. Forfatterne foreslo at slike selvhjelpsgrupper burde benyttes i større grad av andre institusjoner (5).
Ti år senere ble en studie gjennomført ved ARA, Sørlandet Sykehus (6). Det ble gjort en før og etter måling av 114 pasienter som var i 12-trinnsbehandling i 2001/2002. Svarprosenten var 66 %. I gjennomsnitt 2 år etter behandlingen var det 39 % som hadde vært rusfrie de siste 6 måneder målt med BIA. Man kan for eksempel sammenligne med en amerikansk oversiktsstudie om resultat av forskjellige typer rusbehandling (7). Den anga at 17 – 35 % hadde vært sammenhengende rusfrie i etter ett år, og da gjaldt det av dem som ble nådd ved oppfølgingstidspunktet. En BIA ville gitt et enda lavere tall. Tallene er ikke helt sammenlignbare fordi det hadde vært noe tilbakefall underveis blant pasientene i ARAs studie, det ble kun spurt om de siste 6 månedene. Likevel må resultatet oppfattes som oppløftende og er i det øvre nivået av sammenlignbare studier. Det var og 58 % av de som svarte på undersøkelsen som fortsatt gikk regelmessig i selvhjelpsgrupper. Dette er en mye høyere andel en det som sees ved annen behandling i rusfeltet (8). Det var og en mye høyere andel som var rusfrie blant dem som hadde gått regelmessig i selvhjelpsgrupper, noe som samsvarer med funnene fra Nord-Trøndelag studien (5).
En svensk doktorgradsstudie fulgte opp 244 pasienter som hadde vært i 12-trinnsbehandling med etterundersøkelse ett og to års etter behandlingen 4,9-12. I denne studien var det målt med BIA at 31 % ved ett år (40 % av de som svarte) og 19 % ved to år (32 % av de som ble svarte) hadde vært sammenhengende rusfrie, noe som også er i det øvre nivået sammenlignet med den ovennevnte amerikanske studien (7). Som i de norske studiene så en også her at høyere involvering i AA predikerte bedre resultater vedrørende rus (10).
En annen svensk studie (N=28) undersøkte om det var bedring i pasientens oppfatning av psykologisk velvære etter en 12-trinnsbehandling, måte med “Swedish Mood Adjective Check List” 13. Bedringen var signifikant i 5 av 6 skalaer. Sammenlignet med en normalpopulasjon var den under “normalen” ved behandlingsoppstart og normaliserte seg etter behandlingen.
Tilsvarende funn ble gjort i en norsk studie ved ARA, der en sammenlignet en 12-trinnsbasert døgn- mot en dagbasert behandling. Her var det og en betydelig og signifikant bedring av psykisk velvære (mål med “Outcome Rating Scale”) i både døgn- og dagbehandling (14). Her var og skåren lavere enn en normalpopulasjon ved oppstart og i et normalområde etter behandlingen.
Konklusjon
Flere nordiske observasjonsstudier viser at 12-trinnsbehandling ligger i det øvre området når det gjelder rusfrihet etter behandling sammenlignet med behandlingssteder som bruker andre behandlingsmetoder. Studier som måler “psykisk velvære” viser markante forbedringer før og etter behandling.
John-Kåre Vederhus (Ph.D.), Avd. for rus- og avhengighetsbehandling (ARA), Sørlandet Sykehus
Observasjonsstudier har tradisjonelt vært rangert lavere enn kontrollerte studier. I slike studier kan man ikke fastslå at det er intervensjonen som har ført til det resultatet som rapporteres, behandling er bare en av flere faktorene som fører til endring (1). Likevel er observasjonsstudier viktige. Man følger en kohort av pasienter og spør hvordan det går med dem etter en viss tid. Studiene kan derfor gi en formening om behandlingen synes å være nyttig for pasientene og om de får redusert symptomtrykk eller remisjon. Slike studier kan og oppfattes som en evaluering og kan være nyttige for å gi medarbeidere tilbakemelding på at “det nytter”, de kan gi pasienter en mulighet til å tilbakemelding på behandlingstilbudet og om det er behov for endringer og de kan si noe til eksterne parter om behandlingsstedet bidrar positivt med sitt samfunnsoppdrag; å behandle pasienter (2). Ideelt sett burde alle behandlingssteder innen rus- og psykisk helse feltet gjennomføre slike studier. Mange måler hvordan pasienter har det når de kommer til et behandlingssted, men få spør pasienter hvordan det går etter behandlingen. Et av kjennetegnene ved 12-trinns institusjoner har vært at de er opptatt av om behandlingen fører til bedring hos pasientene (3). Flere uavhengige forskere har og vært interessert i å gjøre oppfølgingsstudier (4,5).
Denne artikkelen beskriver kort de nordiske observasjonsstudiene som finnes om 12-trinnsbehandling. Den bygger på forfatterens kjennskap til feltet og ikke på et systematisk søk.
Metodisk er det viktig å være klar over at hvis en skal sammenligne funn i forskjellige observasjonsstudier kan en ikke bare se på andelen som har forbedring av de man fikk tak i. Man må og tenke på om det er forskjellige svarprosenter i studiene. Alternativt kan man bruke behandlingsintensjonsanalyse (BIA). Det vil si at en måler prosenter av de som begynte i en behandling og ikke av de som svarte. Dette er den mest konservative måten å måle på og betyr at man i utgangspunktet antar at de man ikke får svar fra går det dårlig/dårligere med enn de man fikk svar fra. Hvis man bare regner av de som har svart og har en lav svarprosent er det selvsagt lettere å få et godt resultat.
To norske studier finnes. En studie fra Nord-Trøndelag ble publisert i Tidsskriftet allerede i 1995 (5). Dette fylket hadde ingen egne behandlingsinstitusjoner og sendte pasienter med alkoholavhengighet (N=166) til fire forskjellige behandlingssteder, der tre (en stor [Vangseter] og to små [Sigma Larkollen og Valdresklinikken]) drev etter 12-trinnsmodellen og en etter tradisjonelle metoder (Lade Behandlingssenter). Studien ble gjennomført av forskere uten tilknytning til institusjonene, brukte personlige intervju med høy deltagelse ved oppføling (80 %) og hadde over 2 års oppfølgingstid! Det var overraskende positive resultater totalt sett og det var bedre resultat på de to små 12-trinns klinikkene; 70 % av pasientene hadde vært totalt avholdende fra alkohol ved Sigma Larkollen og Valdresklinikken, mens det var 40 % og 30 % som var det ved henholdsvis Vangseter og Lade. Det var ikke gjort randomisering, men det var ingen skjevhet i utvalgene. Forfatterne mente at det kunne være miljøet ved de små 12-trinnsinstitusjonene, samt behandlingsinnholdet som førte til forskjellen. I tillegg ble den bevisste bruken av Anonyme Alkoholikere (AA) som et ettervern lagt merke til, deltagelse i slikt “ettervern” var en prediktor for et positivt utfall. Forfatterne foreslo at slike selvhjelpsgrupper burde benyttes i større grad av andre institusjoner (5).
Ti år senere ble en studie gjennomført ved ARA, Sørlandet Sykehus (6). Det ble gjort en før og etter måling av 114 pasienter som var i 12-trinnsbehandling i 2001/2002. Svarprosenten var 66 %. I gjennomsnitt 2 år etter behandlingen var det 39 % som hadde vært rusfrie de siste 6 måneder målt med BIA. Man kan for eksempel sammenligne med en amerikansk oversiktsstudie om resultat av forskjellige typer rusbehandling (7). Den anga at 17 – 35 % hadde vært sammenhengende rusfrie i etter ett år, og da gjaldt det av dem som ble nådd ved oppfølgingstidspunktet. En BIA ville gitt et enda lavere tall. Tallene er ikke helt sammenlignbare fordi det hadde vært noe tilbakefall underveis blant pasientene i ARAs studie, det ble kun spurt om de siste 6 månedene. Likevel må resultatet oppfattes som oppløftende og er i det øvre nivået av sammenlignbare studier. Det var og 58 % av de som svarte på undersøkelsen som fortsatt gikk regelmessig i selvhjelpsgrupper. Dette er en mye høyere andel en det som sees ved annen behandling i rusfeltet (8). Det var og en mye høyere andel som var rusfrie blant dem som hadde gått regelmessig i selvhjelpsgrupper, noe som samsvarer med funnene fra Nord-Trøndelag studien (5).
En svensk doktorgradsstudie fulgte opp 244 pasienter som hadde vært i 12-trinnsbehandling med etterundersøkelse ett og to års etter behandlingen 4,9-12. I denne studien var det målt med BIA at 31 % ved ett år (40 % av de som svarte) og 19 % ved to år (32 % av de som ble svarte) hadde vært sammenhengende rusfrie, noe som også er i det øvre nivået sammenlignet med den ovennevnte amerikanske studien (7). Som i de norske studiene så en også her at høyere involvering i AA predikerte bedre resultater vedrørende rus (10).
En annen svensk studie (N=28) undersøkte om det var bedring i pasientens oppfatning av psykologisk velvære etter en 12-trinnsbehandling, måte med “Swedish Mood Adjective Check List” 13. Bedringen var signifikant i 5 av 6 skalaer. Sammenlignet med en normalpopulasjon var den under “normalen” ved behandlingsoppstart og normaliserte seg etter behandlingen.
Tilsvarende funn ble gjort i en norsk studie ved ARA, der en sammenlignet en 12-trinnsbasert døgn- mot en dagbasert behandling. Her var det og en betydelig og signifikant bedring av psykisk velvære (mål med “Outcome Rating Scale”) i både døgn- og dagbehandling (14). Her var og skåren lavere enn en normalpopulasjon ved oppstart og i et normalområde etter behandlingen.
Konklusjon
Flere nordiske observasjonsstudier viser at 12-trinnsbehandling ligger i det øvre området når det gjelder rusfrihet etter behandling sammenlignet med behandlingssteder som bruker andre behandlingsmetoder. Studier som måler “psykisk velvære” viser markante forbedringer før og etter behandling.
Referanser:
- Nordstrom G, Berglund M. Successful adjustment in alcoholism. Relationships between causes of improvement, personality, and social factors. J. Nerv. Ment. Dis. 1986;174(11):664-668.
- Waal H. Evaluering som bevisstgjøringsmetode. In: Halhjem OA, ed. Norsk Behandlingsforskning. Oslo: Sentralrådet for narkotikaproblemer.; 1986:105-120.
- Spicer J. Does your program measure up? An addiction professional's guide for evaluating treatment effectiveness. Hazelden: Hazelden Foundation; 1991.
- Bodin M. The Minnesota Model treatment for substance dependence: Program evaluation in a Swedish setting. Stockholm, Karolinska Institutet; 2006.
- Sexton H. Alkoholmisbrukere etter klinikkbehandling: en oppfølgingsundersøkelse. Tidsskr. Nor. Laegeforen. 1995;115(22):2768-2772.
- Kristensen Ø, Vederhus JK. Selvhjelpsgrupper i rusbehandling. Tidsskr. Nor. Laegeforen. 2005;125(20):2798-2801.
- Miller WR, Walters ST, Bennett ME. How effective is alcoholism treatment in the United States? J. Stud. Alcohol. 2001;62(2):211-220.
- Gossop M, Stewart D, Marsden J. Attendance at Narcotics Anonymous and Alcoholics Anonymous meetings, frequency of attendance and substance use outcomes after residential treatment for drug dependence: a 5-year follow-up study. Addiction. 2008;103(1):119-125.
- Bodin MC, Romelsjo A. Predictors of abstinence and nonproblem drinking after 12-step treatment in Sweden. J. Stud. Alcohol. 2006;67(1):139-146.
- Bodin MC, Romelsjo A. Predictors of 2-year drinking outcomes in a Swedish treatment sample. Eur. Addict. Res. 2007;13(3):136-143.
- Bodin M. Gender Aspects of Affiliation with Alcoholics Anonymous after Treatment. Contemporary Drug Problems. 2006;33(1):123-141.
- Bodin MC, Romelsjö A. Secondary outcomes: Group and individual change and relationships to drinking outcomes. Addiction Research & Theory. 2007;15(6):587-599.
- Berglund K, Berggren U, Bokstrom K, et al. Changes in mental well-being during Minnesota treatment. Nordic journal of psychiatry. 2004;58(5):383-388.
- Solhaug P, Høie M, Vederhus JK. Endring i psykisk velvære etter gjennomført 12-trinnsbasert rusbehandling - en sammenligning av dag og døgnbehandling. Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid. 2015(1):29-38.
|
Effekt av 12-trinnsbehandling
Til tross for populariteten av 12-trinnsbehandling, har effektstudier med kontrollert design vært relativt begrenset. De kontrollerte studiene som finnes viser at 12-trinnsbehandling gir bedre resultat målt mot “standard” metoder, og 12-trinnsbehandling har tilsvarende eller bedre resultat enn andre spesifikke behandlingsmåter. Les mer ... |
Effekt av Twelve Step Facilitation (TSF)
Twelve Step Facilitation (TSF), er en betegnelse på motivasjonstiltak for å få pasienter til å delta i 12-trinnsgrupper. Slike motivasjonstiltak har alltid vært en integrert del av 12-trinnsbehandling og kan ha vært en av nøklene til de gode behandlingsresultatene som 12-trinnsbehandling har. TSF er nå en anerkjent separat behandlingsmetodikk som kan tas i bruk uavhengig av øvrig behandlingsmetode. Les mer om forskningsresultater her .... |
